Inouï betyr 'uhørt' eller 'utrolig'. Det er et sterkt adjektiv som beskriver noe som er så ekstraordinært at det aldri har blitt hørt eller sett før.
I sangen synger Kate Ryan om å reise "dans l'espace inouï de l'amour" (i kjærlighetens utrolige rom). Hun bruker dette ordet for å understreke kjærlighetens grenseløse og enestående natur, noe som gjør det til et fengende og minneverdig ord.
Kate Ryan, artisten fra Belgia, gir oss en sang som føles som en billett uten retur. Fortelleren flyr over gamle vulkaner, skyer, myrer, spanske vinder og ekvatorregn, før reisen går videre over hovedsteder og hav. Omkvedet «Voyage, voyage» betyr «Reis, reis», mens «Vole dans les hauteurs» betyr «Fly høyt». Det er en direkte invitasjon til å bevege seg lenger enn natt og dag, helt inn i «l'espace inouï de l'amour», altså «den ufattelige kjærlighetens rom». Litt stort sagt? Ja, men sangen mener det.
Reisen går også over India, Ganges, Amazonas, Sahara, Fiji og Fujiyama, som er det japanske navnet på Fuji-fjellet. Den ser havet fra oven og ber oss fortsette selv over piggtråd og «des coeurs bombardés» («bombede hjerter»). Et vers nevner mennesker med uttrykkene «chez les blacks, chez les sikhs, chez les jaunes», omtrent «hos svarte mennesker, hos sikher, hos de gule»; det siste er en gammeldags og nedsettende rasemessig betegnelse. I helheten blir dette en drømmende reise gjennom steder, kulturer, konflikter og kjærlighet, med én enkel beskjed: «Et jamais ne revient» betyr «og kom aldri tilbake».