Sultanım betyr "Min Sultan". Det er en tittel som historisk ble brukt for å adressere herskere, spesielt i Det osmanske riket, og den bærer en sterk følelse av respekt, ærbødighet og kjærlighet.
I denne sangen bruker Mustafa Ceceli ordet for å uttrykke sin dype hengivenhet og beundring for sin elskede. Han ser på sin kjære som sin "Sultan", noe som understreker hennes betydning og hans underkastelse til kjærligheten han føler for henne. Det er et ord som er både kulturelt rikt og følelsesladet.
I «Sultanım» kommer en jeg-person til den han elsker som en ufullstendig person som vil bli hel. Han sier: «Ben aciz ben yarım, sana tamam olmaya geldim» [Jeg er svak, jeg er halv, jeg har kommet for å bli hel hos deg]. Ordene til den elskede blir kalt «abu hayat», livets vann, altså noe som gir nytt liv. Derfor vil han «gül olup yeşermeye» [spire og bli til en rose]. Bildet er stort og romantisk, nesten litt eventyraktig: Han kommer som en nattergal til rosegrenen, «Şeyda bülbüller gibi, gül dalına konmaya geldim» [som forelskede nattergaler har jeg kommet for å lande på rosegrenen].
Refrengene gjør hengivelsen enda mer direkte. «Senden öteye yer yok» [Det finnes ikke noe sted bortenfor deg] betyr at den elskede er hele målet hans. Han sier også at han ikke har noen annen rikdom enn sitt eget liv, men likevel har kommet for å gi fra seg alt: «Canımdan geçmeye geldim» [Jeg har kommet for å gi avkall på livet mitt]. «Sultanım» betyr «min sultan» eller «min hersker», og her er det en kjærlig tiltale, ikke en faktisk tittel. I det andre verset går reisen fra «dağ, taş, toprak» [fjell, stein og jord] til et «umman» [et stort hav], fra å være uten kjærlighet til å finne seg selv og bli født på nytt i den andres hjerte. Det er vakkert, intenst og, helt ærlig, en liten smule dramatisk på den beste måten.