Sfiora kommer fra verbet sfiorare, som betyr å berøre noe lett eller så vidt komme borti det. I sangen heter det «Stanotte non ci sfiora», altså «i kveld berører det oss ikke engang», og ordet gir følelsen av en nærhet eller et øyeblikk som nesten oppstår, men glipper.
I «FLAMENCO PARANOIA» av italienske Samurai Jay, med Vito Salamanca, prøver fortelleren å glemme en person, men alt trekker ham tilbake: smilet hennes ligger «in fondo a un caffè» [på bunnen av en kaffe], og han teller dager, måneder og år mens han lurer på om de noen gang kommer til å komme over hverandre. Svaret hans er ganske voldsomt: «Bruciasse il mondo torno da te» [om verden skulle brenne, kommer jeg tilbake til deg]. Det er ingen rolig avskjed her. Musikken spiller «un’ultima volta ancora» [én siste gang til], og de danser en «flamenco paranoia», som om lidenskapen og uroen følger samme rytme.
Bildene er både mørke og litt morsomme. «Balaclava sui sensi di colpa» [balaklava over skyldfølelsen] høres ut som om han prøver å skjule samvittigheten sin, mens «acqua santa» [hellig vann] skal skylle tankene bort. Uttrykket «mala suerte» betyr «uhell» eller «dårlig hell», så når han sier at kjærligheten bringer mala suerte, høres det ut som en bitter spøk etter alt som har gått galt. «Panta rei» er gresk for «alt flyter», og her passer det til følelsene som skifter mellom krig og fred, hjerte og fornuft. Likevel sitter minnene fast: «Non ti passerò e lo sai» [jeg kommer ikke over deg, og det vet du].