Sitkeä betyr 'seig', 'utholde' eller 'vedvarende'. Det er et interessant ord fordi det beskriver en kvalitet av styrke og motstandskraft.
I sangen brukes det i uttrykket "sitkeä sydän" (et seigt hjerte), som symboliserer et hjerte som fortsetter å slå og kjempe, selv gjennom vanskeligheter. Det er et vakkert bilde på indre styrke og utholdenhet.
Juha Tapios «Sitkeä Sydän» er en sang som virkelig får deg til å tenke over livet og dets mange sider. Den starter med en brå oppvåkning, «Herätys on nyt, uni häviää» [Oppvåkningen er nå, drømmen forsvinner], som om vi blir dratt ut av en drømmeverden og inn i virkeligheten. Vi møter små, men sterke øyeblikk: et barn som spør om faren er i himmelen, «Onko isi taivaassa, niinku puhuttiin» [Er pappa i himmelen, som vi snakket om], og lyden av et tog som forlater stasjonen. Det er en påminnelse om at livet går videre, med eller uten oss.
Refrenget er sangens hjerte, og det er så kraftfullt: «Sinussa on valo, sinussa on yö / Sinulla on sitkeä sydän joka lyö / Väsymättä kipinöitä tuuleen / Valaisemaan tietä pimeää» [I deg er det lys, i deg er det natt / Du har et seigt hjerte som slår / Utrettelig gnister i vinden / For å lyse opp den mørke veien]. Det handler om den utrolige styrken vi har inni oss, det seige hjertet som fortsetter å slå og kaste ut gnister, selv når det er mørkt. Det er en vakker metafor for håp og motstandskraft i møte med livets utfordringer. Sangen minner oss om at selv i de vanskeligste tider er vi et mirakel, «Sinä olet ihme, suuri sittenkin» [Du er et mirakel, stort tross alt], og at vi alltid har evnen til å puste og finne lyset.