Funambule betyr «linedanser», altså en person som beveger seg på en stram line høyt over bakken. Det er et uvanlig og levende fransk ord som gir et sterkt bilde.
I sangen brukes det billedlig i «En funambule, je pense à toi»: Hun føler seg ustø og sårbar, som om hun prøver å holde balansen mens tankene stadig vender tilbake til denne personen.
I «On Était Beau» synger Louane om en person som ikke klarer å slutte å tenke på den hun har mistet. Tanken dukker opp overalt: «Sur les trottoirs je pense à toi» [På fortauene tenker jeg på deg], «Dans la nuit noire je pense à toi» [I den mørke natten tenker jeg på deg]. Hun tenker på personen når hun våkner, når hun går på veien, under gatelykter og til og med «sous la poussière» [under støvet]. Det er nesten litt komisk hvor umulig det er å slippe unna minnene, men etter hvert blir gjentakelsen slitsom og desperat.
Refrengene ser tilbake på et forhold som var vakkert, men som gikk for fort: «On accélérait sans freins» [Vi satte farten opp uten bremser]. «On s’aimait trop / Pour s’aimer bien» betyr omtrent «Vi elsket hverandre for høyt til å klare å elske hverandre på en god måte». Bildet av å smile uten grunn står side om side med skyldfølelse, søvnløshet og «au bord du gouffre» [på kanten av stupet]. Ordet «découcher» betyr å ikke sove hjemme, mens «avoir le cafard» er et fransk uttrykk for å være nedfor eller ha det skikkelig trist. Tittelen, «On Était Beau», betyr «Vi var vakre» eller mer naturlig «Det var vakkert mellom oss». Den høres fin ut, men også litt bitter, fordi alt står i fortid.