Atlas betyr bokstavelig en samling kart, men ordet viser også til Atlas fra gresk mytologi, som måtte bære himmelen på skuldrene sine.
I sangen kaller personen den andre «min atlas», fordi hun bærer hele verdenen og ansvaret for forholdet på skuldrene sine. Det gir ordet en sterk, poetisk dobbeltbetydning.
I «Atlas» bruker Pommelien Thijs store, nesten eventyrlige bilder for å beskrive et forhold der én person bærer nesten alt. Fortelleren har «zand in mijn zakken» [sand i lommene] og «wind in mijn haar» [vind i håret], flytter fjell og prøver til og med å frakte vann fra hånden sin tilbake til havet. Det er både vakkert og litt absurd, som om kjærligheten krever umulige oppgaver. Når den andre sier at det er slutt og kaller henne «mijn atlas» [min Atlas], viser det til Atlas fra gresk mytologi, som bar himmelhvelvingen på skuldrene. Her betyr bildet at hun har båret den andres verden, mens det aldri har gått motsatt vei. «Je wereld op mijn schouders, nooit andersom» [Din verden på skuldrene mine, aldri motsatt] er en ganske direkte oppsummering av ubalansen.
Det som gjør teksten ekstra vond, er at hun fortsatt forsvarer den andre: «Sorry dat ik jou nog op handen draag» [Beklager at jeg fortsatt bærer deg på hendene]. Å bære noen på hendene er et uttrykk for å behandle dem som svært verdifulle. Samtidig sier hun at hun selger tingene sine og bygger «huizen van karton» [hus av papp], som om hun betaler en høy pris for å tro at forholdet kunne fungere. Bildet med «een blok aan je been» [en kloss rundt beinet] betyr at den andre selv var tynget av noe, men likevel trakk fortelleren gjennom gjørma. Hun spør om det fortsatt finnes plass til henne på brystet hans, altså om han fortsatt har rom for henne. Til slutt står hun igjen med vissheten om at ukene deres var ustabile, og med den brutale innrømmelsen: «Ik zou beide benen breken als jij het vraagt» [Jeg ville knekt begge beina hvis du ba om det]. Det er en intens kjærlighet, men også en kjærlighet som har kostet henne altfor mye.