Malelingue betyr bokstavelig «onde tunger» og brukes om personer som sprer ondsinnede rykter eller snakker stygt om andre. I sangen sier Måneskin at disse menneskene har forsvunnet, noe som understreker følelsen av å frigjøre seg fra negativitet og motstand.
Måneskin sparker døra rett inn med en herlig frekk åpning: «Stronzi vi vedo, siete bianchi in faccia» («Drittsekker, jeg ser dere, dere er bleke i trynet»). Det italienske skjellsordet stronzi setter tonen med en gang. Dette er et knallhardt oppgjør med baksnakkerne («le malelingue») og folk som pekte fingeren mot ham uten å strekke ut en hånd for å hjelpe. Han gjør latterliggjøringen om til ren bensin på bålet. Han flyr mot sola, men nekter å brenne opp som Ikaros: «E lascio che mi uccida / Io rinasco dalla mia cenere» («Og jeg lar det drepe meg / Jeg gjenoppstår fra min egen aske»).
Hoveddrivkraften bak alt slitet er familien, og teksten blir overraskende personlig og fysisk her. Han vil knuse rygg, hender, bein og armer for at moren skal slippe å være sliten lenger: «Ridarle indietro il dono della vita» («Gi henne livets gave tilbake»). Selv når Gud snudde ryggen til mens han falt, holdt det med et lite vindpust og et glimt av lys for å hente seg inn igjen. På slutten svikter beina i mørket, men teksten hamrer inn den viktigste linjen: «Ma il cuore mi batte ancora» («Men hjertet mitt slår fremdeles»). En skikkelig kraftpakke av en rockelåt!