Strålkastarna betyr «lyskasterne» og er bestemt flertall av strålkastare. Ordet brukes om sterke lys, som frontlykter på en bil eller scenelys.
I sangen blir fortelleren blendet av lysene fra bilen din. Det skaper et sterkt og filmatisk bilde av å stå igjen alene i lyset etter en kaotisk natt.
I «Solen har gått ner» møter vi en person som trodde at et gammelt brudd var glemt og tilgitt, men som plutselig står midt i en ny konflikt med den tidligere kjæresten. De føles som «galaxer ifrån» [galakser fra hverandre], selv om fortelleren prøver å forstå hvorfor ting blir verre nå som hen mener å ha blitt bedre. Omkvedet «Solen har gått ner» [solen har gått ned] gjør kvelden helt konkret: stedet stenger, det er «inget kvar att se» [ingenting igjen å se], og fortelleren ber den andre om å ta hen med. «Jag har ingenstans att va» [jeg har ingen steder å være] sier det rett ut. Bare tomme flasker er igjen, og hen hører den andre gå.
Så blir kvelden stadig mer kaotisk og litt tragikomisk. Fortelleren blir sittende igjen i baren etter stengetid, kaster nøtter på en ansatt og ber om unnskyldning. Hen ønsker at den andre kunne «hålla mitt hår» [holde håret mitt], et uttrykk som vanligvis handler om å hjelpe noen som kaster opp. Senere sitter hen på en stasjon sammen med noen barn og en mann i dress, kommer hjem og setter alt på fullt volum fordi det «aldrig» må være mørkt mellom åtte og sju. Til slutt står hen igjen i lyset fra den andres bil mens solen har gått ned. Det er en sang om å ikke klare å dra hjem eller være alene med mørket, fortalt med konkrete, rare detaljer som gjør natten både morsom og ganske ensom.